Historikk Tidslinjer

Okkupasjonen av Norge

Okkupasjonen av Norge

Okkupasjonen av Norge våren 1940 av Nazi-Tyskland var raskt og avgjørende. Den tyske hæren feide raskt gjennom Norge og etablerte på en måned sitt styre der. Det ene svake området i hele kampanjen var at mange tyske tropper måtte landes sjøveien og kontrollen over havet rundt Norges kyst var viktig.

General von Falkenhorst - Tysklands
overordnet planlegger i Norge

Royal Navy hadde forsøkt å bekjempe de tyske landingsflåtene ved Bergen og Trondheim. Imidlertid førte et sammenstøt med det tyske luftforsvaret til skade på slagskipet 'Rodney' da det ble truffet av en 500 kg bombe. Selv om den ikke klarte å eksplodere, ble skaden gjort til slagskipet. En ødelegger gikk tapt, og tre kryssere ble også skadet. Dette overbeviste Admiralitetet om at skipene i området skulle trekke seg og eventuelle angrep på tyske styrker som angrep Bergen ble kansellert.

Britiske ubåter som opererte i farvannene sør i Norge, lyktes mer med å trakassere tyskerne. Tyskerne mistet cruiseren 'Karlsruhe' og 'Lützow' ble hardt skadet i et annet ubåtangrep. Aktiviteten til britiske ubåter gjorde mye for å hindre aktivitetene til tyske skip som beveget seg langs norskekysten, men de kunne aldri helt stoppe dem. 10. april 1940 sank Skua-fly fra Fleet Air Arm den lette krysseren 'Königsberg'. Samme dag angrep seks britiske ødeleggere ti tyske ødeleggere utenfor Narvik. To tyske ødeleggere ble senket i dette angrepet, og innen 12. april ble de resterende åtte senket av en større britisk styrke som ble ledet av slagskipet 'Warsetime'.

Den norske hæren ble gjort klar til å bekjempe tyskerne. Da Hitler hadde krevd at nordmenn overga seg, uttalte det norske svaret: "Vi vil ikke underkaste oss frivillig: kampen er allerede i gang." Den norske hæren var imidlertid mindre enn fullt forberedt på invasjonen. Da tyskerne fanget viktige havner og kystbyer, flyttet mange hærførere enhetene sine lenger inn i landet for å dra nytte av Norges robuste indre. Uansett dette, når den tyske hæren hadde organisert seg, var fremgangen raskt. Senest 13. april, bare fire dager etter invasjonen startet, hadde tyskerne flyttet 70 mil ut av Oslo og hadde fanget Halden i den sør-øst for byen og Kongsberg, 55 mil sør-vest for Oslo. Innen 20. april, elleve dager inn i kampanjen, hadde den tyske hæren avansert 180 miles fra hovedstaden. Nordmennene la tro på hjelp fra de britiske og franske hærene som ankom i et forsøk på å dempe tyskernes fremskritt.

Opprinnelig hadde britisk planlegging forsøkt å etablere baser i Narvik og Trondheim. Organisasjonen rundt en landing i Norge hadde imidlertid vært full av problemer. Tropper i baser ved Rosyth og Clyde hadde begitt seg ut, lagt av og reist om igjen slik at butikker hadde gått tapt i prosessen. Også lite feltartilleri og rustning ble båret om bord. Så da den britiske hæren seilte var den ikke godt beordret. De første britiske troppene, ledet av generalmajor Mackesy, landet ved Harstad, utenfor Narvik, 15. april. Admiral of the Fleet, jarlen fra Cork og Orrery, befalte Royal Navy rundt Narvik. Både Cork og Mackesy skilte seg fra hva de skulle gjøre når britiske tropper hadde landet i Harstad - på Lofoten og utilstrekkelige som base for en slik operasjon. Jarl Cork ønsket et øyeblikkelig angrep på Narvik før tyske styrker bygde seg opp der, mens Mackesy ønsket en mer treg og bevisst kampanje. Da en beslutning om hvordan vi skulle gå videre, hadde april gått videre til mai.

Hvorfor var Mackesy så tilbakeholden? Han visste at britiske tropper, profesjonelle eller ikke, ikke ble trent til å operere under de tøffe forholdene de fant i Nord-Norge. Han ønsket at mennene hans skulle få tid til å venne seg til forholdene de befant seg i. Mens dette skjedde, måtte nordmennene i Narvik bære brunt for kampene mot Tysklands fjelltropper ledet av general Dietl.

En større landing i Trondheim ble avlyst da Joint Planning Staff uttrykte bekymring for det - til tross for støtten til en slik operasjon av Winston Churchill, daværende leder av Militærkoordineringskomiteen.

I stedet for en større landing av de allierte ved Trondheim, ble mindre landinger foretatt nord og sør for byen på henholdsvis Namsos og Andalsnes. Tanken var at de allierte enhetene da ville bevege seg mot Trondheim selv i en pincer-bevegelse. Den 146. infanteribrigaden landet ved Namsos 16. april og den 148. infanteribrigaden landet på Andalsnes 18. april. På begge landingsplassene slo britene seg sammen med norske styrker.

21. april angrep tyskerne den 148. styrken. Den 146. hadde allerede møtt tyske tropper og begge brigader led. Tyskerne hadde trent tropper spesielt for krig i fjellet, og de var passende utstyrt. Britene brukte også Territorial Army tropper i Norge som ikke var en kamp for tyskerne. Fra 21. april måtte britene trekke seg fra stillingene de hadde. 2. mai tok de britiske troppene fatt på Namsos og trakk seg fra Norge.

Britiske tropper fanget nær Trondheim

Tre ting hadde tvunget kabinettet og stabssjefene til å trekke seg fra Norge.

  • De britiske troppene i Norge var alle fra infanterienheter og andre enheter med forskjellige ferdigheter var nødvendig i Norge, særlig artillerienheter.
  • Tyskerne truet med å avskjære de britiske troppene i Norge - å miste så mange menn ville ha fått alvorlige konsekvenser, både militært og psykisk, på et så tidlig stadium av krigen.
  • Tyskerne dominerte luften og ga dem fullstendig overlegenhet i både luftangrep og forsvar. Storbritannia hadde bare tilgang til langstrakte Blenheim-bombefly og jagerfly fraktet Storbritannias flyskipere. Fleu Air Arm's Skuas som hadde lyktes i å angripe 'Königsberg' hadde blitt presset til selve grensen for deres gjenferd. Tyske jagerfly og bombefly kunne fly fra den relative sikkerheten til basene deres i Nord-Danmark. Det var en enkel prosess å fylle bensin og legge dem på nytt. Tyske fly kunne tilbringe tid over Norge mens flyene som Storbritannia ikke kunne kunne - en ironisk snuoperasjon sammenlignet med slaget om Storbritannia.

Den 28. april bestemte den britiske sjefen i Trondheim, general Paget, at evakuering var det eneste alternativet som ble igjen til britene. Denne evakueringen forlot Narvik som det eneste senteret for alliert opposisjon til den tyske invasjonen. Jarlen av Kork ble utnevnt til overordnet kommandør av de allierte styrkene rundt Narvik. Kork sto imidlertid overfor ett stort hinder - de tyske troppene frigjort i de sørlige delene av Norge, kunne nå hjelpe de tyske troppene rundt Narvik. I denne nordlige sektoren ble orkanjagerfly sendt for å beskytte bakkestropper. Orkanen var mer enn en kamp for de tyske jagerflyene i regionen, men skaden var allerede gjort.

Den tyske fremrykket i hele Norge var nådeløs. Kampanjen i Vest-Europa utspilte seg også og i slutten av mai besluttet det britiske statsråd å trekke seg fra hele Norge. Kong Haakon av Norge ble innledet med sin regjering 7. juni ved Tromsö på krysseren 'Devonshire' og innen 9. juni var kampanjen over.

I henhold til andre verdenskrig var kampanjen i Norge liten. 1.335 nordmenn ble drept eller såret, 1.869 briter ble drept eller såret og 533 franske og polske tropper ble drept eller såret. Tyskerne mistet 5 660 drepte eller sårede, hvorav 1 317 ble drept på land med nesten 2500 drept til sjøs. Hastigheten som Tyskland erobret Norge var å sette en markør for angrepet på Vest-Europa. Storbritannias fiasko i Norge skulle også få store politiske konsekvenser med fratredelsen av statsminister Neville Chamberlain som ble erstattet av Winston Churchill.